I slutten av ei uke med bursdagsfeiring annenhver dag skulle lørdag vies til den landsomfattende hagefugltellinga. (Det er også mange andre land som deltar i denne). Mye vind, og et vist lydnivå fra fire små, gjorde at dette ble en enkel, men temmelig kjedelig oppgave i Gamle Jamtlandsveg 52A. Jeg foreslo derfor en tur i skogen, med et underliggende motiv om at det kanskje kunne dukke opp en svartspett eller ei lavskrike. Det er kun et par kilometers gange til en haug der en svartspett har holdt til, og det burde gå temmelig kjapt…
Hvordan kunne jeg glemme å kalkulere inn visning i alle grantrehytter, undersøkelser i alle islagte grøfter og pytter, bestiging av trær og berg, og aking i alle islagte bekker? To kilometer langs en grusvei kan i barns øyne virke ganske langt, så da må det legges inn et par pauser. Pause betyr for barns det motsatte av ordets betydning for en voksen, altså en betydelig heving av aktivitetsnivået!
Mine barn har en slags oppfatning om at mor kan gi svar på de fleste spørsmål om vår natur. Dette til tross for at det til stadighet må konstanteres at kunnskapene slett ikke strekker til når spørsmål fra de unge håpefulle skal besvares. Ungdomskoleelever stiller som regel enkle, forutsette spørsmål som i stor grad er relatert til det aktuelle kapittelet i naturfagsboka. Kategorien 2-9 år derimot kommer med de mest utfordrende og uforutsette spørsmål som kan relateres til pensum langt utenfor grunnskolens KL06.
Et spørsmål som blir møtt med en rimelig god forklaring utløser ikke fornøyde nikk, men derimot ofte ti nye, gjerne mer avanserte spørsmål. Hvordan er alle de ulike mønstrene i isen dannet? Hvorfor ser ikke denne skiferen ut som den forrige du kalte skifer, og hvis de ble laget på havbunnen, hvordan har de da kommet hit til Inndalen? Hvorfor har elgen bæsjet en hel haug med kuler på ett sted mens haren bare har bæsjet en og en, og hvordan ble alle spor og merker i isen og snøen laget, for å nevne noe… Og du mamma MÅ da vite hvilken meis som lager varsellyd oppe i skogen? Forslaget som er fremmet om mer faglig fordypning for barnehageansatte kan kanskje være en god ide. Hvis 60 stp holder for en ungdomsskolelærer kan kanskje en faglig og en didaktisk master i biologi være passende for en førskolelærer?
Varslene kom trolig fra granmeisene som gledet oss med sitt selskap, og medførte en ny, lang pause, til alle de små hadde overbevist seg selv om at de hadde sett dem i kikkerten. Isen i grøftekanten ble foretrukket fremfor traktorsporet, og medførte undring over hvor mye isen tåler, og en ny, pause ved et vannfylt hull der det var ”store muligheter” for at det kunne dukke opp en fisk.
Svartspetten var ikke lenger et realistisk mål, så da forslaget om bestigning av en isbelagt li ble fremmet, ble det vedtatt på stedet. Mens jeg dyttet en foran meg, dro ei bak meg og forsøkte å overbevise hun på siden om at vi selvsagt ville komme opp, slo det meg at klatreknottene jeg kjøpte til jul var en bortkastet investering. Vel oppe kunne vi konstantere at vi var våte helt inn til trusa mens vi studerte lavene på grantreet vi satt på.
Turen nedover gikk ganske kjapt for de små, som frydet seg over at naturen definitivt lager de beste kuleseglebanene! Ettersom toåringen kom velberget ned ble det til slutt mors tur. Jeg mener at Gallileo har funnet ut at et legemes fallhastighet er uavhengig av tyngden (massen). Dette gjelder vist ikke for segling nedover islagte elver, men jeg kom meg i hvert fall kjapt ned, akkompagnert av hysterisk latter fra de små. Ettersom jeg var så godt i gang var det på tide å finne ut om de gamle triksene med snø under skoene osv fortsatt gjelder ved skliing på isen i grøftekanten. Det gjorde de, og vi fant samtidig ut at det finnes en grense for hvor mye isen tåter…
Ved møtet med speilet i gangen bestemte jeg meg for å lukke leppene hardt neste gang det klassiske (men idiotiske) spørsmålet: ”Hvordan kan du bli SÅ skitten av å være ute en kort stund” dukker opp i munnen min. Like greit at jeg stod over seglinga i ”sandseglebanen” ved enden av traktorsporet