24 lyspunkt -nr 15

VILLFISK er et lyspunkt! Spis fisk så blir du frisk, spis sild så blir (er) du snill

Fisk er ikke fisk… Oppdrett av 1kg fisk krever min 2,5 ganger så mye energi som 1kg villfisk. I tillegg går anleggene på disel, noe som bidrar til store klimagassutslipp. Oppdrett av fisk går på bekostning av livsgrunnlaget for villfisk, sjøfugl og fiskere. Tettheten i oppdrettsanleggene gir bedre kår for sykdommer og parasitter, som kan spres til villfisken. Kan du fiske din egen fisk eller kjøpe fersk fisk direkte fra en fisker er du virkelig heldig som får fersk og fin fisk i tillegg til at du unngår all transporten. Bearbeidet vare er gjerne transportert ekstra langt så velg ren fisk eller butikkens egenproduserte varer. Tenk på dette når du skal kjøper fisk og velg villfisk! Da velger vi det som er bra for miljøet og vi velger naturlige økosystemer i ballanse.

Fett er ikke fett… Vi trenger fett, bl.a. fordi alle cellene i kroppen vår inneholder fett. Men det er stor forskjell på å spise fettet i fisken og fettet i kjøttmaten fordi kjøttfettet bidrar til livsstilssykdommer, mens fiskefettet motvirker desse. Hva er så forskjellen på en ribbe og en makrell? Samme forskjell som på en pakke meierismør og en pakke margarin av flerumetet plantefett. Man merker forskjellen om man tar dem direkte ut fra kjøleskapet og smører dem på mykt brød. Lar man en treåring leke med dem en stund kommer det enda tydeligere frem at meierismøret er mye hardere enn plantemargarinen. Lar man ribben ligge og flyte i 4 celsius (som i kjøleskapet/ sjøvannet) blir den ikke like smidig som en makrell. Makrellen ville rett og slett ha dødd ut for lengst om den kun hadde vært laget av ribbefett. Vi spiser kosttilskudd og drikker tran for å få i oss omega-3 fettsyrer (som har dobbeltbinding på 3. karbonatom). Slikt fett finnes i rikt monn i makrellen, og litt makrell hver dag er etter min mening mye bedre enn piller og tran.

Makrell er supert pålegg og det er også silda, som i disse dager finnes som pålegg i mange variasjoner. Begge disse fiskeartene krever lite energi pr. kg ferdig fisk, og er fornuftige og klimavennlige proteinkilder

Ser du?

Lappugle, Ytterøya. Foto: Anne Kolstad

Står på den samme stien, går samme vei, i de samme sporene, men ser sjelden det samme.

Sinnsstemning, sansenes skjerping, fokuset, og sekken med kunnskap skaper sannsynligvis skillet.

Det er sikkert sant som det står skrevet at Guds rike er til på jorden for den som ser, og at Guds rike hører barna til.

Så nære bakken, så åpne sinn, så nysgjerrige, og så velsignet fri for tidsbegrep er de små.

Så kommer skolestart og plutselig ser man det man tror læreren ønsker.

Det er også dem som lar religionens sterke ledere sløre sitt blikk.

Og mange blir så store at de slutter å se.

-AKO 09-

Livslang læring

Lappiplerke, Utsira 05.10.09, Foto: Anne Kolstad

Hei, hvem er du? Hvor kommer du fra og hvor skal du?

Jeg vil bli kjent med deg, vite mer om deg, ta vare på deg.

 

Du er her nå, men du er fri.

Du er ikke min for evig.

 

Fotografiet gjengir ikke opplevelsen, men styrker hukommelsen.

 

Livet er ikke langt nok til alt jeg ønsker å lære,

men læring skjer når jeg ikke forventer det.

Ta vare på øyeblikkene!

Fornybar energi og ny miljøteknologi i klasserommet

Vi må minske bruken av olje, gass og kull kraftig om vi skal klare å oppfylle våre mål i forhold til Kyoto avtalen. Skal vi klare å bremse de menneskeskapte klimaendringene i tide må vi satse på fornybar energi og ny miljøteknologi. Satsning på miljø er en av SVs hovedsaker.

Det er viktig at vi i skolene følger opp så de unge får erfaringer med slike tema. Vi må jobbe for at de unge slik skal få kunnskaper om og forståelse for de muligheter som er tilgjengelige og under utvikling i dag for at de skal kunne videreutvikle teknologien og se nye muligheter.

Jeg har lekt meg med noen av KPT naturfag sine utstyrssett på energi i dag. Disse anbefales! Praktiske erfaringer med teknologien i miniatyrformat gir noe å henge teorien på og fungerer godt som konkretisering. Det å kunne hente energi fra en lampe via et solcellepanel i klasserommet er ganske artig. Når man deretter kan bruke hydrogenet som energibærer for å få en liten bil til å kjøre 100m ser man at det finnes alternative muligheter til dagens bensinforurensning. En liten investering for å gi framtidshåp og inspirasjon til videre innsats vil nok være lønnsomt :)

Gi fisken en kakk i hodet

Jeg har i zoologien nå blitt bedre kjent med noen av organismene som kan parasittere på fisk. Det er ikke så få. Parasittene kan leve “over alt” på en fisk. Utenpå, under gjellelokket, i buken og i tarmsystemet. Tar man livet av en fisk risikerer man å ta livet av en hel rekke organismer. Jeg lurer på om fiskeren filosoferer over det i det hun (eller han…) gir fisken en real kakk i hodet?

Bambi i naturens lekeland

I slutten av ei uke med bursdagsfeiring annenhver dag skulle lørdag vies til den landsomfattende hagefugltellinga. (Det er også mange andre land som deltar i denne). Mye vind, og et vist lydnivå fra fire små, gjorde at dette ble en enkel, men temmelig kjedelig oppgave i Gamle Jamtlandsveg 52A. Jeg foreslo derfor en tur i skogen, med et underliggende motiv om at det kanskje kunne dukke opp en svartspett eller ei lavskrike. Det er kun et par kilometers gange til en haug der en svartspett har holdt til, og det burde gå temmelig kjapt…

Hvordan kunne jeg glemme å kalkulere inn visning i alle grantrehytter, undersøkelser i alle islagte grøfter og pytter, bestiging av trær og berg, og aking i alle islagte bekker? To kilometer langs en grusvei kan i barns øyne virke ganske langt, så da må det legges inn et par pauser. Pause betyr for barns det motsatte av ordets betydning for en voksen, altså en betydelig heving av aktivitetsnivået!  

Mine barn har en slags oppfatning om at mor kan gi svar på de fleste spørsmål om vår natur. Dette til tross for at det til stadighet må konstanteres at kunnskapene slett ikke strekker til når spørsmål fra de unge håpefulle skal besvares. Ungdomskoleelever stiller som regel enkle, forutsette spørsmål som i stor grad er relatert til det aktuelle kapittelet i naturfagsboka. Kategorien 2-9 år derimot kommer med de mest utfordrende og uforutsette spørsmål som kan relateres til pensum langt utenfor grunnskolens KL06.

Et spørsmål som blir møtt med en rimelig god forklaring utløser ikke fornøyde nikk, men derimot ofte ti nye, gjerne mer avanserte spørsmål. Hvordan er alle de ulike mønstrene i isen dannet? Hvorfor ser ikke denne skiferen ut som den forrige du kalte skifer, og hvis de ble laget på havbunnen, hvordan har de da kommet hit til Inndalen? Hvorfor har elgen bæsjet en hel haug med kuler på ett sted mens haren bare har bæsjet en og en, og hvordan ble alle spor og merker i isen og snøen laget, for å nevne noe… Og du mamma MÅ da vite hvilken meis som lager varsellyd oppe i skogen? Forslaget som er fremmet om mer faglig fordypning for barnehageansatte kan kanskje være en god ide. Hvis 60 stp holder for en ungdomsskolelærer kan kanskje en faglig og en didaktisk master i biologi være passende for en førskolelærer?  

Varslene kom trolig fra granmeisene som gledet oss med sitt selskap, og medførte en ny, lang pause, til alle de små hadde overbevist seg selv om at de hadde sett dem i kikkerten. Isen i grøftekanten ble foretrukket fremfor traktorsporet, og medførte undring over hvor mye isen tåler, og en ny, pause ved et vannfylt hull der det var ”store muligheter” for at det kunne dukke opp en fisk.

Svartspetten var ikke lenger et realistisk mål, så da forslaget om bestigning av en isbelagt li ble fremmet, ble det vedtatt på stedet. Mens jeg dyttet en foran meg, dro ei bak meg og forsøkte å overbevise hun på siden om at vi selvsagt ville komme opp, slo det meg at klatreknottene jeg kjøpte til jul var en bortkastet investering. Vel oppe kunne vi konstantere at vi var våte helt inn til trusa mens vi studerte lavene på grantreet vi satt på.

Turen nedover gikk ganske kjapt for de små, som frydet seg over at naturen definitivt lager de beste kuleseglebanene! Ettersom toåringen kom velberget ned ble det til slutt mors tur. Jeg mener at Gallileo har funnet ut at et legemes fallhastighet er uavhengig av tyngden (massen). Dette gjelder vist ikke for segling nedover islagte elver, men jeg kom meg i hvert fall kjapt ned, akkompagnert av hysterisk latter fra de små. Ettersom jeg var så godt i gang var det på tide å finne ut om de gamle triksene med snø under skoene osv fortsatt gjelder ved skliing på isen i grøftekanten. Det gjorde de, og vi fant samtidig ut at det finnes en grense for hvor mye isen tåter…

Ved møtet med speilet i gangen bestemte jeg meg for å lukke leppene hardt neste gang det klassiske (men idiotiske) spørsmålet: ”Hvordan kan du bli SÅ skitten av å være ute en kort stund” dukker opp i munnen min. Like greit at jeg stod over seglinga i ”sandseglebanen” ved enden av traktorsporet

Maur er snacks!

Jeg tilhører dem som synes at et lite proteintilskudd med frisk, syrlig smak beriker en naturopplevelse i skogen. Derfor hender det rett som det er at jeg nyter en maur eller to. Etter at jeg i dag har kost meg i en fabelaktig forelesning om flatormer har jeg blitt oppmerksom på at det gjelder å velge de riktige maurene.

Det kan kanskje passe med en liten repetisjon av den lille leveriktens livssyklus. Denne livssyklusen er bare ett av eksemplene på hvor komplisert naturen vår kan være. Jeg er glad jeg ikke ble født som egg fra en liten leverikte, da ville min videre eksistens være prisgitt en god porsjon flaks og en rekke tilfeldigheter.

Som egg i møkka fra et pattedyr ville jeg være prisgitt å bli spist av en snegl for å utvikle meg videre via flere stadier til en hakelarve. Som hakelarve i en snegl er man nødt til å finne tre hakelarvekompiser, og sammen med disse utløse ”dagen derpå” oppførsel hos sneglen, for å komme tilbake ut i friluften innhyllet i en slimklump. Det er her mauren kommer inn i bildet. Mauren er nødt til å spise meg og mine fire kompiser sammen med slimet. Vel inne i maurens kropp kan tre av oss koble av en stund i tarmsystemet, mens en må overta kommandosentralen (topplokket), og få mauren til å klatre opp og plassere seg i toppen av et gresstrå. Det er her jeg, etter å ha fått tettet mine kunnskapshull på området, IKKE kommer inn i bildet…

Maur er flittige dyr som sjelden soler seg i toppen av et gresstrå. Dette vil ikke de ca 40 artene pattedyr som ikke har fått denne leksjonen legge særlig stor vekt på når de gomler i seg blandingen av gress, maur og hakelarver. Som hakelarve kunne jeg derfor, sammen med mine kamerater, ha kost meg og utviklet meg videre til voksen leverikte i dyrets lever, og selvsagt latt mine egg vandre ut i følge med bakterier og næringsstoffer. Ikke alle kan vinne ”tour de ski”, og det er selvsagt ikke alle egg som kan bli en leverikte…

De små leveriktene er ”snille” parasitter som ikke volder verten sin så mye bry. Likevel kommer jeg til å velge blant pliktoppfyllende, hardt arbeidende maur neste gang jeg ønsker en naturlig snacks