Det uler ikke lenger så høylydt i norske skoger. Vi har estimert i underkant av 20 helnorske ulver igjen i landet vårt. For ca 150 år siden var situasjonen en helt annen. Vi hadde bestander av store rovdyr over store deler av landet. Dagens Bestandsestimater er ganske nedslående. For bjørn er situasjonen den samme. 126 bjørner er registrert i løpet av de to siste årene, mens det for ca 150 år siden eksisterte en bestand på ca 3000 individ. For disse to artene er ønsket minimumsbestand ikke oppnådd.
Jerv og gaupe har vi mer av, men på langt nær så mye som for 150 år siden. Likevel kan man i blant, via media få inntrykk av at det kryr av store rovdyr i landet vårt, og at vi har en stadig økning. 1/3 av vår gaupebestand, en stor andel hunndyr, skytes i år under jakta. I avisene ser jeg opplsag om at det burde ha vært tatt ut mange flere dyr, og at forskernes estimater må være feil. Hvorfor har vi så liten tiltro til forskerne? Jeg har selv opplevd å bli veldig skaptisk til en utredning den siste tiden. Kanskje har det noe med at forskning i stadig større grad er bestillingsverk, ofte utført for og betalt av firmaer med næringsinteresser. Det står dårligere til med grunnforskningen i landet. Men, hvilke instanser er tjent med å underestimere rovdyrpopulasjonen? Det vil i tillegg være usannsynlig å anta at det kryr av disse artene da hvert dyr naturlig legger beslag på et leveområde på ca 500-1500 kvadratkilometer.
Hva er grunnene til stadige skremselsoppslag i avisene? Rovdyra trives naturlig i våre skoger, og ville ha hatt utbredelse over mesteparten av landet om det hadde vært fritt for menneskelige inngrep. Områdene med villmark og inngrepsfri natur blir dessverre oppspist, bit for bit. I Verdal blir 11,16 kvadratkilometer inngrepsfri natur, hvorav 3,21 kvadratmeter villmark slettet dersom planlagt vei Vollavollen- Melåsen blir bygd. Ellers i Nord- Trøndelag vil bygging av Salmarksvegen medføre tap av 17kvadratkilometer inngrepsfri natur og 5,2 kvadratkilometer villmark. Rovdyra fortrenges til stadig mindre områder som følge av menneskelige aktiviteter. Vi har riktignok et stort land, men store deler av det er snaufjell. Hvis hver enkelt innbygger skal legge beslag på områder til sine store boliger, hytter både ved sjøen og i ulike fjellområder, store områder til kraftproduksjon for å tilfredsstille et enormt strømforbruk, og veier for å kunne lette ferdsel i resterende områder sier det seg selv at de inngrepsfrie områdene blir små.
De fleste som blir spurt om de ønsker levedyktige bestander av store rovdyr i landet vårt vil nok svare ja på det spørsmålet. Men hvor skal vi ha dem? Rundt tettsteder og landbruksområder er de uønsket. Rovdyr er også uønsket i hyttefeltene mine og i reinbeite- og sauebeite områdene mine. I ufremkommelig høyfjell uten næringstilgang kan det passe å ha dem, men der trives de kanskje ikke så godt. Men i Sverige, der er det greit å ha dem! Sverige har langt større bestander enn Norge, og har et annet syn på rovdyrforvaltningen enn vi har her i landet.
Man kan i medieopplsag få inntrykk av at rovdyrene er blodtørstige vesener som lurer i buskene og bare venter på å kunne overfalle en uskyldig turgåer. Er rovdyr farlige? Rovdyr er ikke farlige for menneskene så lenge de ikke blir provosert eller er såret. Sjansen er stor for at dyrene vil unngå mennesker, og gjemme seg før vi i det hele tatt får sett dem. Sau og tamrein står i størrre fare for å bli drept eller skadet av rovdyr, det skjer også hvert år. Dette er vel en kostnad vi nok må betale om vi virkelig ønsker å beholde rovdyrbestandene våre. Når vi ikke klarer å reservere tilstrekkelige områder for bestander som kan være levedyktige på sikt blir det svært vanskelig å kombinere forvaltningens mål om både å ta hensyn til rovdyrene, lokalsamfunnet med dets behov, og aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene. Til og med mennesker ville nok ha hatt problemer med å la være å forsyne seg av et ubevoktet, dekket bord med delikatesser etter å ha blitt henvist til et lite rom med mager kost.
Jeg har i flere år observert det sosialiserte, men griske rovdyret “det moderne mennekset” forsyne seg ved julebordstider. Det foregår på omtrent samme måte som når arten generellt forsyner seg av naturens mangfold og ressurser. Det gjelder å få tak i de beste godbitene før noen andre tar dem. Små biter av alle delikatessene dyttes over på store fat, og det er ikke alltid mulig å bruke alt man har fått tak i. Det er ikke så farlig da restene kan kastes før man gyver løs på neste runde. Inntaket står ikke alltid i stil med behovet når man skal pløye seg gjennom både sjømat, kjøttmat, varmmat, dessert og kaffe. Dersom sjefen spanderer følges gjerne matinntaket opp av et tilsvarende inntak av flytende varer. Sistnevnte inntak kan forresten føre til fantasifulle innslag i etterfølgende parringsleiker, men det er ikke alltid at prestasjonene under selve akten står i samsvar med innsatsen i innledende spillrunder.
Altså eksisterer det en klima- og energiplan som ikke har medført konkrete tiltak. Men potensialet er til stede, og det må da være mulig på Verdal også når det er mulig på Stjørdal.
